Kulturlandskapet rundt Raknehaugen
Med sine 77 meter i diameter og høyde på over 15 meter er Raknehaugen Nordens største gravhaug. Haugen ligger i et rikt kulturlandskap med mange gamle navnegårder. Arkeologiske funn viser at det har vært jordbruksbosetting i området siden siste del av steinalderen, fra omlag 2500 f.Kr.
Raknehaugen
I følge lokale tradisjoner rommer haugen kong Raknes grav. Utgravninger av Anders Lorange (1869-70) og Sigurd Grieg (1939-40) har vist at haugen er bygget over en branngrav, der arkeologenen fant biter av kraniet til en mann eller kvinne på 20-35 år. Over graven var det lagt flere lag med sand, jord og tømmer. Man har beregnet at det gikk med hele 70-75.000 tømmerstokker til de tre tømmerlagene i haugen.
Trærne ble hugget og haugen reist i løpet av én eneste vinter og sommer mellom 533-551 e. Kr., dvs. en gang mot slutten av folkevandringstiden. Trolig har mellom 450 og 600 mann vært i arbeid hele sommerhalvåret. Vi vet ikke hvordan arbeidsstyrken ble organisert, men arbeidsomfanget sier noe om den makt og anseelse den avdøde har hatt på Romerike.
Her kan du lese mer om kong Rakne.
Utpløyde graver
Riksantikvaren har bevilget penger til nye informasjonsskilt ved Raknehaugen. Akershus fylkeskommune har derfor utført nye arkeologiske registreringer i området. En av de viktigste oppgavene har vært å se haugen i sammenheng med kulturlandskapet og andre fornminner i nærområdet. Arbeidet har bestått i innsamling og systematisering av arkivdata, overflateregistreringer og gransking av flyfoto.
Her kan du lese mer om bruk av flyfotografering i arkeologi.
I dag er området rundt Raknehaugen åpen dyrkningsmark, nesten uten synlige arkeologiske kulturminner. Det forhistoriske kulturlandskapet så derimot svært annerledes ut, med store gravfelt ved gårdene Haug og Ljøgot på begge sider av Raknehaugen. Også lenger vest, ved Hovin skole, har det ligget flere graver. Selv om det fremdeles står enkelte monumentale hauger igjen i landskapet, er det bare på Sandshagan det er bevart større gravfelt i dag.
Her kan du se kart over bevarte og slettede gravhauger i området rundt Raknehaugen
Dateringer og nye funn
Gjenstandsfunn, C14-dateringer og hauger som er bygget nede i fotgrøfta viser at gravene rundt Raknehaugen er yngre. De stammer fra merovingertid og vikingtid (550-1050 e.Kr.) – en periode da det ble etablert mange nye gravfelt i området. En ovalspenne fra vikingtid ble funnet under fylkeskommunens registreringer i sommer.
Her kan du lese mer om ovalspenna.
Jernaldergraver er gjerne plassert i tilknytning til gårdstun, og det er mulig at etableringen av nye gravfelt på Ljøgot, Haug og Hovin i merovingertid og vikingtid skal forbindes med flytting av disse gårdene. Arkeologene har funnet rester av eldre hus både blant gravene på Ljøgot og nord for disse.
Et ferdselsknutepunkt
En annen mulighet er at gravene med hensikt ble plassert inntil Raknehaugen eller langsmed et veifar, slik at de skulle bli sett av ferdafolk. Området var et viktig ferdselsknutepunkt i jernalderen, hvor hovedveien mellom Oslofjorden og Mjøsa passerte og forgrenet seg videre vestover til Nannestadsbygdene. Rester av disse veiene er fremdeles synlig som hulveier enkelte steder, for eksempel opp mot tunet på Haug og ved Gjestadgropa lenger øst. Gårdsnavnet Ljøgot kommer trolig fra det norrøne Ljóðgata, som bety allfarvei.
Her kan du se foto av hulvei fra Raknehaugen.
Tekst: Arkeolog Bjarne Gaut, Akershus fylkeskommune
Litteratur:
Hagen, A. 1997: Gåten om kong Raknes grav. Hovedtrekk i norsk arkeologi. Cappelen forlag, Oslo.
Lorange, A. 1871: Fra Raknehaugen. Entiqvarisk Meddelelse af A. Lorange. Foredraget i Mødet den 11te November 1870. I: Det Norske videnskaps-akademi. Forhandlinger i Videnskabs-selskabet i Christiania 1870. Christiania.
Petersen, J. 1927: Ullensaker i hedensk tid. I: H. Nesten (red.): Ullensaker. En Bygdebok 1, s.53-78. Grøndahl & søns boktrykkeri, Oslo.
Skre, D. 1997: Raknehaugen. En empirisk loftsrydding. Viking 60:7-42.
- 1998: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Acta Humaniora 32. Universitetsforlaget, Oslo.
